Regine Normanns forfatterskap

Av Gøril Karlsen og Liv Helene Willumsen

I denne artikkelen reflekterer vi over de bøkene som forfatteren Regine Normann fra Bø gav ut i perioden 1905–1934.  

Debut som forfatter

Regine Normann (1867–1939) var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge i vårt land. Hun debuterte i 1905 med romanen Krabvaag. Romanen inneholder skildringer fra et lite nordnorsk fiskevær, der realistiske skildringer av natur og miljø ligger som et bakteppe for ungjenta Paulines skjebne. Hun oppfostres av en strengt religiøs mor og opplever en tragisk kjærlighetshistorie. Romanen slutter med at Paulina dør i barselseng. Boka fikk strålende anmeldelser fra det ganske land, der det ble påpekt at nå var en ny fortellerstemme født.    

Bortsatt

Den neste boka i Regine Normanns forfatterskap bar tittelen Bortsatog kom ut i 1906. Boka inneholder tre fortellinger, og tittelfortellingen handler om ei lita jente, Helga, som i likhet med Regine selv i førskolealder ble satt bort til oppfostring hos slektninger på en gård. Det bildet som tegnes av Helga, er et bilde av et oppvakt, viltert og fortellerhungrig barn, som likte godt å bli fortalt eventyr. Slik Helga framstilles, blir hennes fantasi og oppdagerlyst positivt skildret; som noe hun berger seg på i møte med en fostermors oppdragelse preget av ris og Bibel. Men denne boka fikk Regine Normann anerkjennelse for å skildre barnets psykologi på en innsiktsfull måte.  

Sterk kvinneroman

I 1908 kom Regine Normann med en sterk roman – et knyttneveslag. Romanene het Stængt og handler om mishandling og overgrep i ekteskapet. Den kvinnelige hovedpersonen, Sara, opplever den ene fornedrelsen etter den andre. Hun ble tidlig gift med en dominerende tyrann av en ektemann og opplever å bli trakassert jevnlig i ekteskapets ramme, der mannen krever sin ekteskapelige rett samt total underkastelse. Romanen har ingen lykkelig slutt: det går dårlig med Sara. Hun mister sitt barn – og til slutt også forstanden. Som tidlig kvinneroman er Stængt banebrytende og har fremdeles stor aktualitet. Romanen vakte oppmerksomhet ved utgivelsen, og vår oppfatning er at den fremdeles bør løftes fram fordi den tar opp en problematikk som er underkommunisert.

Læreryrket

To av Regine Normanns romaner handler om å være lærerinne i hovedstaden Kristiania; Barnets tjenere i 1910 og Faafengt i 1911. Dette er de eneste romanenen i forfatterskapet som er lagt til hovedstaden. Kvinneperspektivet kommer fram i disse romanene ved at hovedpersonen, Ragna Størk, holder fast ved oppfatningen om at hun skal fortsette i et betalt yrke selv om hun gifter seg, noe som fører til at hennes forlovede forlater henne. Ragna var en ung, nordnorsk kvinne som arbeidet i Oslo-skolen, akkurat som Regine Normann selv. Romanens tittel henspiller på lærerens møte med barnet og lærerens ambisjon om å behandle hvert enkelt barn som et helt menneske. Dette grunnleggende pedagogiske synet gjennomsyrer også Regine Normanns egen lærergjerning.   

Historiske romaner

I hele sitt forfatterskap viser Regine Normann at hun fremdeles har røtter i Nord-Norge. I de to romanene Dengang – fra 1912 og Eiler Hundevart fra 1913 går hun tilbake i historien og griper fatt i forhold på 1800-tallet i sin egen hjembygd. Denne romanen har en positiv utgang. Den kvinnelige hovedpersonen, Margrete, mister sin forlovede i et båtforlis. Hun var gravid med sin festemann, og føder en liten gutt i en tilstand nedbrutt av sorg. Sognets prest, Jochum Telman, kommer for å trøste Margrete, og forelsker seg i henne. Dette utvikler seg til en vakker kjærlighetshistorie, dog ikke uten hindringer. Romanen inneholder fornøyelige så vel som alvorlige episoder, ikke minst er beskrivelsene av møter mellom kvinner i ulike generasjoner nennsomt utført, der den eldre kvinnes klokskap blir leseren til del. Eiler Hundevart er en oppfølger som også tar opp kjærlighet, men det av en annen karakter. Romanen har en nifs tråd, ved at hovedpersonen Eiler finner en svartebok under alteret i Malnes-kirka – og bruker den. Men også her vinner kjærligheten til slutt.  

Religiøse spørsmål

I romanen Riket som kommer fra 1915 kommer religiøse funderinger fram. Hovedpersonen, Lorentine Sebulonste Asterset, er gift med en lekpredikant. Hun er underkuet i ekteskapet, og følger mannen på vekkelsesmøter for en gruppe frelste kvinner. Imidlertid får Lorentine en åpenbaring fra Gud om selv å drive misjon. Det budskapet hun får, går ut på å forkynne Guds rikes skjønnhet og kjærlighet på jord. Hennes forståelse av kristendommen er sterkt basert på barmhjertighet, og skiller seg fra ektemannens prediken. Lorentine blir den svake part i konflikten, og romanen slutter med at den barmhjertige Gud  kommer til henne og tar hennes «rædde sjæl i sine hender».  

Barnebok

Regine Normann fortalte for barn i hele sitt liv, med skrev kun én barnebok, Den graa Kat og den sorte, som kom ut i 1916. Dette er en flott fortelling om kattelivet i nærheten av Regines leilighet i Oslo. Det er en brevroman skrevet med katten Toms pote ved skrivebordet til menneskemamma Regine. Den handler om tre katter og deres opplevelser en sommer i Stensgaten og tilstøtende områder.   

Gjengifte

Romanen Berit Ursin fra 1917 tar opp tema gjengifte. Hovedpersonen Berit møter en gift mann, Hartvig Kildal, og de blir forelsket i hverandre. Han skiller seg fra sin kone og gifter seg med Berit. Mannen har seks barn, hvorav to ønsker å bo sammen med sin far og Berit. Hartvig og Berit får ingen barn sammen. Romanen tar opp problematiske forhold knyttet til det å finne sin plass i et nyetablert ekteskap, men er også er proklamasjon av kjærlighetens rett.  

Å miste et barn

Den siste romanen fra Regine Normanns hånd er Havørnens nabo fra 1921. Den handler om en lege, Torstein Hagbart, hans hustru Ragnhild og sønnen Kjell på sju år. Hagbart er blitt beordret nordover i sin legetjeneste, og familien har i fem år bodd ensomt til langt ut mot havet. Ragnhild vantrives og vil flytte sørover. Hun er engstelig for mann og barn under harde klimatiske forhold, og romanen ender med at Kjell mister livet da han blir angrepet av en havørn. Etter dette tapet ønsker Ragnhild ikke å flytte sørover likevel, fordi hun vil være der hvor hun kan minnes sin sønn. Som ved flere av Regine Normanns bøker, var det Nordlandsskildringen som ble vektlagt i anmeldelsene av romanen, ikke det tematiske innholdet. Regine Normann hadde på dette tidspunktet befestet sin plass som Nordlandets forfatterinne i datidens litterære offentlighet.  

Eventyr

Etter 1921 gav Regine Normann kun ut tekster i det korte formatet. Hun publiserte to samlinger eventyr, Eventyr i 1925 og Nye eventyr i 1926. Disse bøkene er blitt de mest levedyktige i hennes forfatterskap, brukt på skoler, i barnehager, til teater. Det er snakk om kunsteventyr, Regine Normann har diktet eventyrene, på samme måte som H.C. Andersen i Danmark. Eventyrets format og ånd passet Regine Normanns gemytt. Regine hadde i mange år benyttet seg av eventyrfortelling som lærer på Sofienberg skole og som forteller på Deichmanske bibliotek. I et nordnorsk landskap spiller eventyrets figurer ut sine prøvelser, overvinnelser og seire – alltid med den forventede lykkelige slutt. I Regines eventyr er det nesten alltid et barn som er helten, et barn som er klokere enn de voksne. Dette inngir håp og mot til barnlige tilhørere i alle aldre. Eventyrene fikk en fabelaktig positiv mottakelse.

Sagn

Etter eventyrsamlingene kom to samlinger med sagn, Nordlandsnat i 1927 og Det graaner mot høst i 1930. Sagnene er nedskrevet tradisjonsstoff, fortellinger som er plassert innenfor en ramme. Den til Oslo utflyttede Kari Aronste kommer heim til bygda og gjenopplever situasjoner der bygdefolket samles for å fortelle. Den ene etter den andre bidrar med sagn om opplevelser de skal ha hatt. Innholdsmessig gir disse samlingene gode bilder av nordlendingenes tankesett og lynne. Motivene er gjenkjennbare i all sagntradisjon, men i disse bøkene får man innblikk i natur og miljø fra Nord-Norge.  Også sagnsamlingene fikk strålende mottakelse, og Regine var overveldet.

Fortellinger

I tillegg til de bøkene som er nevnt ovenfor, gav Regine Normann ut to samlinger med korte fortellinger: Min hvite gut og andre fortællinger i 1922 og Usynlig selskap i 1934, den siste boka i hennes forfatterskap. Fortellingene spenner over mange tematiske felt, både fra hennes gjerning som lærer og fra det muntlige tradisjonsfeltet. Muntlighet var nærværende som nerve i hele Regine Normanns forfatterskap, og har satt sitt preg både på hennes romaner og på tekstene i kortformat.